De fleste har en personlighet de ikke kjenner til

Noen mennesker har to sider ved seg selv. Som oftest er dette en snill, og en "tøff". Klart, de fleste snakker annerledes med foreldre enn med venner. Men når man skal forandre seg etter hvordan venner man er med, er det snakk om splittet personlighet. Usikkerhet, kanskje.

Husker hvor god du var mot meg. Vi kunne snakke i mange timer om alt, og du åpnet deg virkelig. Du var den jeg stolte mest på, og fortalte deg om hva som har hendt i livet mitt som ikke er lett å takle alene, og du sa ting som fikk meg til å føle meg bedre. Du var virkelig en person jeg brydde meg mye om! Selvfølgelig er jeg glad i deg enda, men etter som tiden har gått, merker jeg at du har forandret deg. Skulle ønske jeg kunne spole tiden tilbake da alt var nærmest perfekt. Skulle ønske du forstod hvor forelsket jeg var, hvor mye du som person betydde for meg og hvor glad jeg var i deg. Det gjør vondt inni meg å tenke på at du heller ikke har det lett, og at jeg ikke kan hjelpe deg på samme måte som før fordi du ikke snakker med meg lenger. Det gjør vondt å tenke på at det ikke ble oss, og at du går videre så raskt. Hva skjedde? Kanskje du følte at du måtte være annerledes ovenfor andre, for å skjule hvordan du egentlig er, eller var det for meg du forandret deg?

Men om du en gang skulle finne ut av at du trenger en å snakke med, er jeg alltid her for deg. For jeg er fortsatt glad i deg, og det vil jeg fortsette å være i en god stund fremover.